Klovnen

Et hvitmalt gutteansikt spretter opp fra den morke stovskyen. I motorveiens kryssild, mellom udyrene McDonalds og Pollo Campero. Han kaster blaa baller i luften og utforer en elegant piruett for bilen foran seg.

Har du noen gang sett havet lille klovn?

Kledd opp i alle regnbuens farger. I den samme slitte drakten, vandrende langs motorveien.

Skal du for alltid vaere lenket til Managuas varme asfalt, lille klovn?

Vi har aldri snakket sammen, men jeg tror jeg vet hvem du er. Du faar ikke cordobas eller dollars av meg. Det er 100 000 barn som deg i denne byen.

Hva vil du meg, lille klovn?

En dag vil jeg se deg dansende ut av eksosdypet. Du skal klatre til toppen av trekronene og bevege skyene. Du skal svomme under bolgene og kysse havbunnen.

Farvel, lille klovn.

Den lille mannen i havet

Welcome to Corn Islands my friends! En kullsvart mann med tenner av gull og gronne solbriller gliser mot oss. Oyene paa ostkysten er Nicaraguas Afrika. Her regjerer kreol-engelsk og reagge-kultur. I like it!

Det tar ikke lange tiden for vi kan utrope oss selv som kokosnott-eksperter. Farge, smak og alder: Alt er av betydning. Hosting, tilbredning og konsumering. Vaart viktigste redskap er en sylskarp machete. Vi bor i trehytte paa stranden og er mesterkokker paa et knottlite kjokken. Skilpaddestuing, blaa maanefisk og de herligste gronnsaksupper diskes opp. Vi spiller sandollyball hver kveld til morket senker seg. Og om natten er det mafia med potensielle engler og mordere fra hele verden.

Det er godt i den lille hinnen mellom vann og luft. Her kan jeg flyte fritt - levende. En million iskalde regndraaper som faller fra himmelhvelvingen og dasker mot overkroppen. Johannes ler raat. Jeg jubler av fryd. Faen for et kamera!

Under overfalten er det varmt, trygt - vakkert. Havets egen jungel er fylt med hemmeligheter. Jeg svommer langt vekk, nedover i det ukjente dypet. Berorer den myke bunnen med mine ruglete fingertupper. Og i det oyeblikket forvandles jeg til en kjempefisk. Eller en ekte havherre.

Plutselig svommer en feit, lang skapning opp ved siden av meg. Jeg kjenner blodet pumpe, pusten stoppe. Det er stille i helevete mens jeg stirrer dypt inn i dodens pupiller. Nurse Shark. Saa pisseredd gaar det alstaa ann aa bli. Saa enkelt, saa fort gikk han fra selvsikker forakt for enhver gudstro og religion til aa tilkalle alt av hoyere makters beredskap for spesielt kritiske oyeblikk paa en og samme tid. Ikke faen om jeg skal forsvinne naa. Jeg har fortsatt et langt, vakkert liv aa leve.

Og det gikk fint. Det viser seg at haien jeg traff paa er mer harmlos enn den mest sympatiske delfin. Den har bare angrepet syv mennesker siden 1957. Men det kunne vel ikke jeg vite nar jeg saa den i hvitoyet.

Memorias de San Pedro - Guatemala

Feliz compleanoz con espanol maestro Mario (izquierda para mi) y familia

Kayac en Lago Atitlan

Johannes estudio esponal en escoela

Marios abuelo en ti casa

Bailamos por gentes en la ciudad, navidad 23. diciembre

Fuerte hombres en el centro

Disfruta mira de Santiago Volcano 

Bomber og digitalur

Det ble jul, det ble nytt aar. 2009 naa. Jeg holder tellingen, men henger ikke helt med likevel. I folge Maya-kalenderen er det action om knappe tre aar. Gaar det riktig ille, kan halve jordens befolkning forsvinne. Det skal bli en forandring i klimaet, og vi blir tvunget til aa drastisk forandre vaar levemaate. Vi er blitt fortalt at teknologien vil opphore. En liten rod prikk i kalendern der. 21. Desember 2012.

I boken jeg leser naa, Hitchhikers guide to the Galaxy, skriver Douglas Adams:

...at a distance of roughly ninety-two million miles is an utterly insignificant little blue-green planet whose ape-descended life forms ar som amizingly primitive that they still think digital watches are a pretty neat idea.
This planet has - or rather had - a problem, which was this: most of the people living on it were unhappy for pretty much of the time. Many solutions were suggested for this problem, but most of these were largely concerned with the movments of small green pieces of paper, which is odd because on the whole it wasn´t the small green pieces of paper that were unhappy.
And so the problem remained; lots of the people were mean, and most of them were miserable, even the ones with digital watches.

Det beste jeg vet.
Aa krype opp i en hengekoye forste nyttaarsdag, etter en lang natt paa livet. Bre et ullteppe over meg og stenge verden ute. Sovne sakte inn i et annet univers der.

Det verste jeg vet.
En bombe som sprenger av fem meter unna. Jeg spretter vettskremt ut av hengekoyen. Men jeg er ikke i Gaza. Slapp av naa. Bare snille, trygge turist-San Pedro. Uansett; skutt ut av en saa god drom. Forbannede fyrverkeri.

Tre uker med med spansk er over i dag. Vaar tid med familien som gav oss omsorg, morsomme stunder og god mat gaar mot slutten. For vi skal videre. Til heksegryten Guatemala City. Byen som Loonley Planet hevder dets storste hoydepunkt er aa forlate. Men vi har faat venner der. Dessuten har vi Footprint, men egentlig vil vi hoppe ut av dette fotsporet, vekk fra turisttracken. La oss se hvordan det gaar.

Den store smellen

Vi har krysset grensen. Etter et uttal timer i rekordtrange busser fullstappet med mennesker er vi endelig fremme. Utsultet, utmattet. Vaart forste mote med Guatemala er ikke til aa unngaa. Pizza Hut lyser mot oss som en oase i orkenen. En kilde av rent liv og nye muligheter.

Lasagne. Pizza. Milkshake, cesar salat og amerikanske brownies til dessert. Vi bestiller alt. To selvutnevnte raddiser som skulle suge til seg lokale spesialiteter, kultur og kunnskap maa gi tapt. Her er vestlig julemusikk og toalletter i porselen. Wonderful Copenhagen.

I morgen begynner vi paa spanskkurs. Vi har reist fra Pizza Hut og kalde Xela til Lago Atitlan, en innsjo omkranset med smaa, rolige byer. Her skal vi bygge, her skal vi bo. Ok, bygge blir kanskje aa ta litt hardt i. Men paa skolebenken skal vi. Det blir bra!

Gronn jord

Tierra Verde - Gronn jord. En liten perle, bortgjemt i jungelen langs Mexicos vestkyst.

Vi legger oss naar morket kommer i syv-tiden. Gjemmer oss under hvert vaart myggnett, som to enorme fostre, innhylset i silke. 20 kroner natten, okologisk do, kompost og solcellepanel. Det gaar ann.

To nakne hvite kropper loper med soloppgang ut i stillehavet. Det er forresten en logn. Det havet er aldri stille. Med bolger hoye som traer. Kraftige som tornadoer. De meier oss i bakken, suger oss under. Og jeg foler meg som kong konan som endelig finner land naar jeg kryper opp paa den varme, svarte sanden.


Det er saa vakkert her. To fredlige hippier og oss. Thats it. Pluss en firfisle i doen og en frosk i vasken. Men dagen etter er frosken byttet ut med en gifitg skorpion. Og paa vei til stranden moter vi en rodsvart slange. Havorn og gribber sirkler over oss. Det ukjente er alltid litt ubehaglig. Spesielt i morket. Men vi er da to karer. Vi har jaget loshunder for. Overlevd baade renneraev og rabbies. Det gaar bra. Just bring a big stick, bueno.

Frihetsfange

Jeg kan gjore hva jeg vil. Rane en bank. Bygge en baat. Bestige et fjell eller svomme til bunnen av et lite gront hav. Det er ingen som kan stoppe meg. Jeg har hele verden for mine fotter.

Har den tanken streifet deg og? At du kan gjore hva som helst.
Hvor vil du, hvor du skal du?

Jeg folger den gode folelsen naa. Fornuften faar vente. Mexico City here I am! Fem maaneder paa loffen i Latin-Amerika ligger foran meg. Se lo agradezco.