Feliz compleanoz con espanol maestro Mario (izquierda para mi) y familia
Kayac en Lago Atitlan
Johannes estudio esponal en escoela
Marios abuelo en ti casa
Bailamos por gentes en la ciudad, navidad 23. diciembre
Disfruta mira de Santiago Volcano
Wednesday, January 14, 2009
Saturday, January 3, 2009
Bomber og digitalur
Det ble jul, det ble nytt aar. 2009 naa. Jeg holder tellingen, men henger ikke helt med likevel. I folge Maya-kalenderen er det action om knappe tre aar. Gaar det riktig ille, kan halve jordens befolkning forsvinne. Det skal bli en forandring i klimaet, og vi blir tvunget til aa drastisk forandre vaar levemaate. Vi er blitt fortalt at teknologien vil opphore. En liten rod prikk i kalendern der. 21. Desember 2012.
I boken jeg leser naa, Hitchhikers guide to the Galaxy, skriver Douglas Adams:
...at a distance of roughly ninety-two million miles is an utterly insignificant little blue-green planet whose ape-descended life forms ar som amizingly primitive that they still think digital watches are a pretty neat idea.
This planet has - or rather had - a problem, which was this: most of the people living on it were unhappy for pretty much of the time. Many solutions were suggested for this problem, but most of these were largely concerned with the movments of small green pieces of paper, which is odd because on the whole it wasn´t the small green pieces of paper that were unhappy.
And so the problem remained; lots of the people were mean, and most of them were miserable, even the ones with digital watches.
Det beste jeg vet.
Aa krype opp i en hengekoye forste nyttaarsdag, etter en lang natt paa livet. Bre et ullteppe over meg og stenge verden ute. Sovne sakte inn i et annet univers der.
Det verste jeg vet.
En bombe som sprenger av fem meter unna. Jeg spretter vettskremt ut av hengekoyen. Men jeg er ikke i Gaza. Slapp av naa. Bare snille, trygge turist-San Pedro. Uansett; skutt ut av en saa god drom. Forbannede fyrverkeri.
Tre uker med med spansk er over i dag. Vaar tid med familien som gav oss omsorg, morsomme stunder og god mat gaar mot slutten. For vi skal videre. Til heksegryten Guatemala City. Byen som Loonley Planet hevder dets storste hoydepunkt er aa forlate. Men vi har faat venner der. Dessuten har vi Footprint, men egentlig vil vi hoppe ut av dette fotsporet, vekk fra turisttracken. La oss se hvordan det gaar.
I boken jeg leser naa, Hitchhikers guide to the Galaxy, skriver Douglas Adams:
...at a distance of roughly ninety-two million miles is an utterly insignificant little blue-green planet whose ape-descended life forms ar som amizingly primitive that they still think digital watches are a pretty neat idea.
This planet has - or rather had - a problem, which was this: most of the people living on it were unhappy for pretty much of the time. Many solutions were suggested for this problem, but most of these were largely concerned with the movments of small green pieces of paper, which is odd because on the whole it wasn´t the small green pieces of paper that were unhappy.
And so the problem remained; lots of the people were mean, and most of them were miserable, even the ones with digital watches.
Det beste jeg vet.
Aa krype opp i en hengekoye forste nyttaarsdag, etter en lang natt paa livet. Bre et ullteppe over meg og stenge verden ute. Sovne sakte inn i et annet univers der.
Det verste jeg vet.
En bombe som sprenger av fem meter unna. Jeg spretter vettskremt ut av hengekoyen. Men jeg er ikke i Gaza. Slapp av naa. Bare snille, trygge turist-San Pedro. Uansett; skutt ut av en saa god drom. Forbannede fyrverkeri.
Tre uker med med spansk er over i dag. Vaar tid med familien som gav oss omsorg, morsomme stunder og god mat gaar mot slutten. For vi skal videre. Til heksegryten Guatemala City. Byen som Loonley Planet hevder dets storste hoydepunkt er aa forlate. Men vi har faat venner der. Dessuten har vi Footprint, men egentlig vil vi hoppe ut av dette fotsporet, vekk fra turisttracken. La oss se hvordan det gaar.
Subscribe to:
Posts (Atom)
